Norsk 2 og tpo..

For tiden er jeg i praksis på 2. trinn, og har i den forbindelse hatt undervisning i norsk med en gruppe to-språklige barn. Ietterkant sitter jeg og reflekterer over timen, og over hvilke utfordringer denne type undervisning gir læreren.
Poenget med timen var å jobbe muntlig med norsk. Jeg brukte derfor flere ulike hjelpemidler for å stimulere elevenes lyst til å prate, bl.a. konkreter og samtale om egne erfaringer knyttet til en fortelling vi leste sammen.

Gruppen bestod av 6 elever med veldig stor spedning både i nivå og språkferdigheter på norsk. Målet med å la de prøve seg i en liten gruppe er jo at det skal være en mindre barriære å tørre å prate enn det er i normal klasse. Disse barna trenger jo masse snakketrening for å utvikle språket sitt. Underveis i timen ble det veldig tydelig at man ikke kan generalisere behovet til disse elevene, selv ikke i en så liten gruppe. Behovene var helt forskjellig fra et individ til et annet, og det endte med at noen av barna fikk alt forlite utfordringer, mens for andre gikk mye av innholdet i samtalen over hodet på dem.
Det framstår ganske tydelig for meg nå i ettertid at en viktig del av den tilpassede opplæringen må reguleres og utvikles av læreren underveis i hver enkelt time. Og dette er en ferdighet som læreren må oppøve og jobbe med kontinuerlig. Evnen til å være spontan og tilpasningsdyktig når situasjonen krever det.
Altså nok et eksempel på at lærere til en hver tid må være forberedt på at ting aldri går helt etter planen.