Det muntlige språket...

I uke 36 hadde vi forelesninger om fonologi og muntlig språk i norsk, og i forbindelse med dette ble vi bedt om å reflektere litt rundt temaet -det muntlige språket-. I bloggen til min lærer ser jeg i dag at jeg er "farlig sent ute", og må bare beklage. jeg har rett og slett vært sløv med å få skrevet denne refleksjonen... men... bedre sent enn aldri...håperjeg..:)

Egentlig så har jeg ganske mange meninger og tanker rundt temaet muntlig språk. Denne delen av språket vårt er kanskje den mest levende og selvstendige, og den kan i mye mindre grad enn den skriftlige styres og rettes på. Det finnes jo ingen mal for hva som er "rett" eller "galt", og så kan man jo diskutere om man burde hatt dette. Det muntlige språket er også en viktig del av vår personlighet, og det forteller mye om hvem vi er, på godt og vondt.

Personlig er jeg ikke tilhenger av at utviklingen skal være så tilfeldig som vi ser tendenser til i dag. Da tenker jeg spesielt på at lyden "kj" blir uttalt som "skj". Dette virker på meg som en trend som er i ferd med å utvikle seg til en "uvane" vi ikke blir kvitt. Jeg har selvfølgelig respekt for de menneskene som ikke hører forskjell, eller av andre gode grunner ikke klarer å skille mellom disse lydene. Men de som velger å si "skjøleskap" og "gullskjede" burde kanskje tenke over hva de faktisk sier. ..Jeg synes ikke det er spesielt kult, men snarere et tegn på at personen ikke behersker språket vårt. Jeg er kanskje noe gammeldags, men jeg tror det at dersom vi åpner fullt for denne type utvikling, vil dette svekke språket, både muntlig og skriftlig, på sikt.

Dette er et tema som jeg er opptatt av, og som jeg gjentatte ganger har diskutert heftig med Jan Sverre, min trofaste sidemann i klassen.. Vi blir nok aldri helt enig om dette nei …. Men at temaet kommer til å gi grobunn for flere diskusjoner, er det nok ikke særlig tvil om..